Du er ikke teksten din

Jeg er ikke den eneste som har kjent på sårbarheten som kommer når man har sendt fra seg en tekst og ikke fått den responsen man ønsket seg.

Om du har sendt manuset ditt til forlag og blitt refusert, er det viktig å minne seg på skillet mellom deg som person og teksten du har skrevet. Det var ikke du som ble refusert. Det var ikke du med alle dine håp, drømmer, traumer, sorger, gleder, kreativitet, fantasi og verdi som ble refusert. Det var en tekst du skrev. Du har gitt mye av deg selv i teksten. Men du er ikke teksten din.

Det er lett å si, men vanskeligere å ta inn over seg. Du er langt fra alene med følelsene, og da gjelder det å trå varsomt for at det ikke skal gå utover hvordan du ser på deg selv som skrivende.
Her har jeg samlet mine beste tips jeg har tilegnet meg opp gjennom som forlegger, forfatter og usikker skrivende for at det skal gå litt enklere for deg.

Å tvile på sin egen skriving

Mange har enten gjennom tilbakemeldinger fra enten andre eller seg selv opplevd at man begynner å frykte skrivingen, såkalt skrivevegring eller skrivesperre. Ofte kan denne skrivesperren komme av en usikkerhet. Forfatteren Nicolai Houm forteller i antologien Skrivehistorier om sin opplevelse med å gå til hypnotisør og samtaleterapeut for å få bukt med problemet, noe han også har fortalt om til NRK.no. Der skriver han selv at han ikke vet om det kan kalles skrivesperre. Det handler om en mangel på selvtillit, og på at han rett og slett ikke fikk til å skrive i en periode. Slik beskriver han det:

 «Det kom noen små setninger diltende over skjermen med halen mellom beina, og jeg strøk dem som regel med det samme. Jeg klarte ikke å produsere noe. Det var vegring. Så mye vegring at det fikk meg til å tvile på forfattergjerningen.»

Storparten av skrivende kan nok i løpet av sitt skriveliv kjenne seg igjen i opplevelsen av tankekjør rundt sin egen skriving. Å minne seg selv på at det er en del av det å være skrivende, og vise seg selv forståelse for tankene heller enn å ta dem for gitt, er viktig.Hvis du tviler på deg selv som forfatter,  på om du har det som skal til, er heller ikke det uvanlig.

Å sammenlikne seg med andre

For mange skrivende stammer mye av selvkritikken fra en sammenlikning med andre. Ikke bare er det å se ned på sin egen unike stemme, men det gir også et feilaktig bilde.
Husk at det du ser av andre forfatteres arbeid, ikke er et ruskete førsteutkast. Det har du ikke tilgang til. Det du ser, er en finpolert versjon som mangfoldige ganger har blitt gjennomarbeidet. Nevnte Nicolai Houm forteller hvordan han holdt helt ferske setninger opp mot setninger i romaner av forfattere han beundret.

Om man som skrivende lager idoler av de som skriver bøker en ser opp til, kan man fort selv havne i en selvkritikk-felle, slik Houm så fint setter ord på, der man tenker det er noe helt essensielt annerledes med de som får det til. Det å huske på at alle har begynt et sted og at førsteutkast skal være dårlig kan være en god retning.  

Minn deg selv på at skriving er et håndverk

Skrivekunst er et håndverk på linje med å snekre noe, dreie noe i leire, eller lage en skulptur. Uansett hva slags materiale du bruker, må du uansett pusse, flikke, gnikke og ordne for å få det akkurat som du vil ha det.
 
Noen ganger må du forkaste ting. Noen ganger blir det du jobber med, ødelagt, og du må  begynne på nytt. Maleren som vil skape et bilde foran staffeliet sitt, må prøve og feile mange ganger, male i flere lag, blande farger, få til de riktige nyansene, bruke ulike teknikker.

Ved å redigere foredler du materialet ditt på samme måte som hvilken som helst håndverker eller kunstner gjør. Kanskje du er klar over at du lett havner i et selvkritisk spor, eller du har blitt klar over det nå. Hvis du har en tendens til å tenke at du burde ferdigstilt hver eneste setning på første forsøk, har jeg et forslag til deg. Hva med å henge opp et bilde av en skulptur eller et maleri du liker ved skrivepulten? Da blir du minnet om det konkrete og håndverksmessige i det og skrive. Prosesser tar tid, og de er ikke alltid lette å stå i. Men vi må gjennom dem for at resultatet skal bli bra. 

Knips djevelen vekk fra skulderen

Hva er det djevelen på skulderen din sier til deg?
 
«Dette kan du ikke. Bare gi opp den skrivingen!»
«Ingen kommer til å ville gi ut det rælet her.»
«Forlagene kommer til å le av deg!»
«Kaller du det der en bok? Det er så langt fra en bok!»
«Så du tror du er forfatter? Det kommer du aldri til å bli.»
 
Alt dette kommer fra et sted. Da du var barn, kan noen kan ha sagt som likner, noe som har bitt seg fast. Noen lo da du måtte lese teksten din høyt i klassen. En lærer kan ha kommet med en tankeløs kommentar om en oppgave. Det hele ble altfor flaut, og du ville ikke skrive mer.
 
For å få skrivedjevelen ned fra skulderen, vil jeg at du skal gjøre knipseøvelsen sammen med meg. Form høyre tommel og pekefinger til en sirkel. Eller venstre, hvis du er venstrehendt. La pekefingerneglen hvile på det øverste leddet av tommelen. Se for deg djevelen på skulderen, der den sitter og gliser og lirer av seg alle mulige bedritne kommentarer om alle dine utilstrekkeligheter.
 
Så slipper du pekefingeren raskt. Se for deg hvordan den treffer skrivedjevelen midt mellom de små, røde hornene. Hør på hvordan den faller og treffer gulvet med et smell. Den banner og sverter over at den har vondt og at høygaffelen er brukket, men du bryr deg ikke. Sånn, da kan du gå videre i skrivelivet.
 
De er noen seige smådjelver, disse skrivedjevlene. Det kan derfor hende at den klarer å klatre opp igjen. Gjør den det, er det bare å gjenta prosedyren til den blir lei.

Avslør perfeksjonstankene

Om du ønsker å gi ut bok, men stadig tenker at det ikke nytter: Hva er den viktigste grunnen til at jeg vil gi opp? Prøv å koke det ned så mye som mulig.
 
Er svaret du gir deg selv «boka kommer aldri til å bli helt perfekt»? I så fall har du helt rett. Teksten din eller boka di kan aldri bli helt perfekt. Ingen har noensinne gitt ut en helt perfekt bok. Det er ingen grunn til at du skal sette den standarden for deg og ditt prosjekt.
 

Gi deg selv tid

Å forløse seg fra gamle overbevisninger, enten de er fryktbaserte eller stammer fra ideen om perfeksjon, er ikke gjort på 1-2-3. Det å vise seg selv tålmodighet, og la seg selv gå sakte, kan være til hjelp. Stresser du og strever med tanker om at setningene dine skal være ferdige fra øyeblikket den treffer arket? Har du unngått skrivingen lenge og kjenner på frykt rundt det å fortsette på manuset ditt? Da kan det være en idé å finne måter å ta det rolig på. For eksempel kan du dele skrivingen opp i så små skriveøkter som overhodet mulig. Om det betyr tre minutter, en halvtime eller tre timer, må du føle deg fram til selv.

 
Hvis du blir kvalm bare ved tanken på å åpne dokumentet med romanen din, gjør det langsomt. Sitt med en god kopp te foran macen og åpne mappa. Så åpner du mappa og bare ser på dokumentet en stund, uten å åpne det. Åpne det, se på første side en stund, og så lukker du. Neste gang åpner du dokumentet, kan du scroller litt nedover og oppover igjen. Les hvis du vil, eller vent til neste gang. Om du trenger å lese gjennom hele, gjør det. Men så skal du gå inn og redigere eller fortsette å skrive.
 

Finn din grunnmur

Jeg snakker om skrivepraksisen som et trygt hjem, som et hus. Det gjør også Elizabeth Gilbert, forfatteren av Eat, Pray, Love.  Nærmest daglig i seks år fikk hun avslagsbrev, og jeg anbefaler deg å se Elizabeth Gilberts TED-talk om å finne et hjem i skrivingen. Der snakker hun om at suksess og mislykkethet gjør akkurat det samme med deg. Du blir skutt med katapult ut av en trygg normaltilstand. Da gjelder det å ikke gå seg bort, men finne veien hjem.
 
Jeg vil legge til at mye kreativt arbeid krever akkurat det. Du er nødt til å gå ut av det som føles trygt for å skape noe nytt. “Men hvis jeg skal skape et trygt hjem, hvorfor ber du og andre meg om å gjøre utrygge ting da?», spør du kanskje. Og svaret er fordi du skal ha en trygg base å vende tilbake til. Grunnmuren i skrivelivet liker jeg å kalle den. Og den må du finne selv.
 
Gilberts grunnmur er «jeg liker bedre å skrive mye bedre enn jeg hater å mislykkes med det». Andre har rett og slett «jeg skriver» eller «jeg er en som skriver» som sin grunnmur. 
 
Snakker noe av dette til deg, eller kjenner du på noe annet som passer bedre? Du må finne den som funker for deg. Det kan være en setning som de over, men det kan også være omgivelser, mål, andre du støtter deg på, vaner og ritualer. Det som får deg til å kjenne deg trygg i usikkerheten.
 

Søk støtte hos andre skrivende

Helt til slutt vil jeg oppfordre deg til å søke mot andre når ting er vanskelig. Å skrive kan vekke mange følelser man har undertrykt over lang tid, og om du trenger det kan du vurdere å snakke med noen profesjonelle eller ringe mental helse på 116 123. 

Du kan også snakke med noen som vil deg og skrivingen din vel. I Skrivelivet Sammen møtes vi på faste tidspunkt gjennom uken og diskuterer opp- og nedturer som det å være skrivende byr på.
Du kan gjerne tenke at jeg er med deg og heier på deg i tunge stunder, hvis det hjelper. Fortell gjerne om egne opplevelser du har hatt og del strategiene dine på hvordan du kom deg ut av tunge skrivestunder i kommentarfeltene til Skrivelivet i sosiale medier.

Etter du har snakket med noen, husk å ta gode pauser. Pust godt. Mediter hvis det passer for deg.

Så dykker du ned i skrivingen igjen. Tenk «nå skal jeg foredle denne teksten til å bli så bra som den overhodet kan bli”. En tekst kan aldri bli perfekt uansett. Det er ingen grunn til at du skal sette den standarden for deg selv og ditt prosjekt.

Og igjen: Du er ikke teksten din. Mye av den ligger i deg, men den er ikke deg. En avvisning av den betyr ikke at du er avvist. Finn grunnmuren din, 

Jeg heier på deg videre i skrivelivet ditt!