Hvilke briller ser du historien gjennom?
Når synsvinkel og forteller ikke fungerer i en tekst, er det enten veldig tydelig eller kan gi en fornemmelse av at noe ikke stemmer helt. Men bruker du det riktig, kan det gi historien din et stort løft.
Felle nummer 1: Synsvinkel-pingpong
I en og samme scene veksler synsvinkelen fram og tilbake mellom to eller flere karakterer. Ja, jeg har selv hoppet i denne fella med begge beina.
Noen få ganger kan man se dette i ferdig utgitte bøker, men det er noe en god redaktør skal oppdage. For det er også ganske lett å oppdage, en forvirring om hvem som egentlig har på seg brillene. Hvis det er en karakter som har synsvinkelen i tredjeperson, må det være tydelig og ingen tvil dersom synsvinkelen går over til en annen karakter.
Jeg sier ikke at det er umulig. I film er det ganske utbredt. Tenk deg en scene hvor fire menn sitter i et rom og spiller kort. En stol står tom, de venter på en femtemann. Synsvinkelen er i tredjeperson, hos den yngste som er med på dette kortlaget for første gang. Så kommer femtemann, altfor sent. Noe har skjedd, og mannen som har mest pondus og autoritet ber ham forklare seg. Yngstemann blir bedt om å gå. Han er skuffet og sint, særlig fordi han får hånlige kommentarer av en av de andre på veien ut. Så lukker døra seg bak ham, og synsvinkelen går over til mannen som kom med hånlige kommentarer.
Det går an i tekst også. Men det er en krevende øvelse, og du skal være helt sikker på at vi til enhver tid vet hvem som tenker hva. Det greieste er å unngå det inntil du er veldig fortrolig med historien din.
Felle nummer 2: Å bruke personal og allvitende forteller om hverandre
Det er et sikkert tegn på at en tekst ikke er tilstrekkelig gjennomarbeidet. Dette høres jo ut som det er greit å holde styr på, men det kan fort glippe. Hvis det er en etterforsker det handler om, hun har synsvinkelen og fortelleren er personal og vi gjennom noen kapitler vet hva hun vet – hvis vi da plutselig får innsyn i morderens tanker eller vi plutselig blir klar over at noen lusker på henne bak et hushjørnet, og så går inn i hennes tanker igjen... det blir for rotete og vitner om manglende kontroll.
For hvert eneste kapittel: Sjekk både fortellerperspektiv og synsvinkel og hvor de ligger. Sjekk også hva du vil oppnå - se neste punkt.
Felle nummer 3: Å ikke vite hva du skal med synsvinkelen
I et manus kjæresten min og jeg skrev for en stund siden, og som vi skal gå ordentlig gjennom nå, er kanskje dette et av de største problemene. Persongalleriet er stort og rikt, og det skal det også være, men synsvinklene er til tider litt ute av kontroll. Med flere av dem visste vi godt hva vi ville bruke dem til, men valget var ikke like opplagt på alle. Da kan det lett gå i ball.
En synsvinkel brukes til å bli kjent med en karakterer eller til å bidra med nye opplysninger. Den bidrar også til å karakterisere andre karakterer. I krim kan synsvinkelen brukes til å kaste mistanke over karakterer, eller å lede mistanken bort fra dem.
Et synsvinkelskifte kan være veldig effektivt for å lage en ny vri i handlingen eller å få oss til å se historien med nye øyne. Men du skal altså vite hva du gjør.
